Norges Hemmelige Hær

Her er en oppsummering av alle kapitler fra boka Norges Hemmelig Hær, som ligger på .pdf her:

Norges Hemmelige Hær

🧭 Forord

Forfatterne forklarer at boka tar for seg et svært sensitivt og tabubelagt tema: den hemmelige beredskapshæren i Norge, kjent som Stay Behind. Dette var et nettverk som skulle organisere motstand og etterretning i tilfelle en ny okkupasjon.

De understreker at det er vanskelig å skrive en fullstendig historie fordi mye fortsatt er hemmelig, og mange som kjenner sannheten tier av frykt eller lojalitet.

Formålet med boka er å kaste lys over denne delen av Norges etterkrigshistorie og stille spørsmål ved hemmeligholdet og den manglende demokratiske kontrollen.

Forfatterne hevder at dette er nødvendig for å kunne diskutere hvorvidt slike hemmelige hærer bør eksistere i et demokrati.

De innrømmer at de politisk står langt fra hverandre, men samarbeidet har vært fruktbart. Boka er bygget opp med introduksjoner, dokumentarisk stoff og oppsummeringer i hvert kapittel.

⚡ Kapittel 1 – Panikk

Kapittelet åpner dramatisk i 1978, da politiet foretar en razzia hos skipsreder Hans Otto Meyer. De forventer å finne hjemmebrent, men oppdager i stedet et hemmelig våpenlager i en skjult bunker under huset hans i Oslo.

Politiet finner store mengder våpen, ammunisjon og avansert samband – alt tilhørende Stay Behind-hæren.

Denne oppdagelsen utløser panikk i militære og politiske kretser. Forsvarsledelsen forsøker å dekke over saken og hevder først at dette er Meyers private våpensamling, noe som senere viser seg å være løgn.

Etter noen uker må forsvarsminister Rolf Hansen og forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen rette opp feilinformasjonen i Stortinget.

Meyer selv føler seg sviktet av sine tidligere overordnede og bitter over at ingen støttet ham. Han hevder at bunkeren var del av et beredskapssystem for å evakuere kongehuset og andre VIP-er.

Kapittelet illustrerer hvor kaotisk og lukket Stay Behind-systemet var, og hvordan benektelse og desinformasjon preget håndteringen av skandalen.

🛡️ Kapittel 2 – Borgervern

Kapittelet går tilbake til etterkrigstiden, rundt 1946–47, og beskriver hvordan private borgerlige grupper begynte å organisere seg mot det de oppfattet som en voksende kommunistisk trussel.

Mange fra næringslivet, industrien og tidligere motstandsfolk deltok.

Gruppene begynte å drive registrering av kommunister, overvåking og planlegging av militær beredskap utenfor myndighetenes kontroll.

Disse såkalte Lien/Platou-gruppene ble finansiert av bedrifter og rike enkeltpersoner, og var en slags privat etterretningstjeneste.

Selv om de mente de handlet for nasjonens beste, var virksomheten ulovlig, og førte etter hvert til myndighetenes forsøk på å etablere statlig kontroll – noe som la grunnlaget for den senere Stay Behind-strukturen.

Kapittelet viser hvordan kommunistfrykt, elitens maktbehov og erfaringer fra motstandskampen ble kombinert til et hemmelig borgervern – en forløper til den hemmelige hæren.

⚙️ Kapittel 3 – Jens Chr. Hauge og Vilhelm Evang tar kontrollen

Kapittelet beskriver hvordan kontrollen over Stay Behind-organisasjonen gradvis ble overtatt av to sentrale menn i norsk etterkrigshistorie:

Jens Christian Hauge, tidligere motstandsleder og nåværende forsvarsminister

Vilhelm Evang, sjef for Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten)

Alf Martens Meyers idé

Fortellingen begynner med Alf Martens Meyer, en tidligere sjøoffiser og motstandsmann fra Bergen. Han møter Evang i 1947 og foreslår å etablere en “Stay Behind”-organisasjon — et hemmelig nettverk som skal operere bak fiendens linjer ved en eventuell sovjetisk invasjon.

Planen bygger på erfaringer fra krigen, men Meyer ønsker en mer profesjonell og forberedt struktur enn Milorg. Han foreslår at hovedbasen skal ligge i utlandet (England) for å kunne lede motstand fra trygg grunn.

Evang lytter interessert og ser raskt at ideen passer inn i hans egne tanker om et hemmelig beredskapssystem. Han forstår også at Stay Behind-ideen ikke er helt ny, og at den trolig kommer fra amerikanske og britiske kilder — særlig OSS (forløperen til CIA) og SOE.

Hauges rolle

Evang drøfter saken med forsvarsminister Jens Chr. Hauge, som også ser behovet for et slikt nettverk. Hauge er kjent for sin handlekraft og manglende respekt for byråkratiske grenser. Han opptrer både som politisk og militær leder, og sammen tar de initiativ til å bygge opp et hemmelig motstandsnettverk under statlig kontroll.

Utenlandsk påvirkning

Samtidig beskrives hvordan CIA og MI6 etter krigen planlegger liknende nettverk i hele Vest-Europa, som del av forberedelsene på en mulig sovjetisk okkupasjon.

Stay Behind-nettverkene skal fungere som “hemmelige hærer”, klare til å utføre sabotasje, etterretning og geriljakrig bak fiendens linjer.

Norge blir tidlig trukket inn i dette internasjonale samarbeidet, og Evang ser nytten av å knytte seg til de vestlige etterretningstjenestene.

Konklusjon

Kapittelet viser hvordan Stay Behind i Norge utviklet seg fra et privat borgervernprosjekt (beskrevet i kapittel 2) til et statsstyrt, etterretningsbasert motstandsnettverk.

Gjennom Hauge og Evangs initiativ ble systemet formelt integrert i Forsvarets etterretningstjeneste, men fortsatt omgitt av dyp hemmeligholdelse.

Dette markerer starten på den organiserte statlige Stay Behind-hæren, som senere skulle spille en sentral — og kontroversiell — rolle i norsk sikkerhetspolitikk.

🧊 Kapittel 4 – Den kalde krigen

Dette kapittelet setter Stay Behind-prosjektet inn i den internasjonale konteksten etter 1945, da verden ble delt mellom øst og vest.

Etter krigen ble spenningen mellom Sovjetunionen og Vesten raskt skjerpet, og Europa ble et geopolitisk sjakkbrett.

I Norge vokste frykten for en sovjetisk invasjon eller kommunistisk infiltrasjon. Landet hadde en lang grense mot Sovjet, og mange mente at Norge sto i førstelinjen av et mulig angrep.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk ble derfor raskt orientert mot Vesten. Dette skapte en politisk og militær avhengighet av USA og Storbritannia, og åpnet for et tett samarbeid mellom norske myndigheter og vestlige etterretningstjenester.

I denne perioden ble det tydelig at Stay Behind ikke bare var et norsk initiativ, men en del av et større NATO-basert system av hemmelige motstandsnettverk i Europa.

Kapittelet beskriver hvordan den kalde krigens logikk – frykten for kommunismen – ble brukt til å rettferdiggjøre hemmelige organisasjoner som opererte utenfor demokratisk kontroll.

Konklusjonen er at den kalde krigen gjorde Stay Behind mulig. Uten denne verdenssituasjonen ville et slikt system neppe fått aksept eller ressurser.

🕵️ Kapittel 5 – Den første tiden

Kapittelet tar for seg oppbyggingen av den norske Stay Behind-organisasjonen i årene etter 1947.

Under ledelse av Vilhelm Evang (E-tjenesten) og Jens Chr. Hauge, ble det etablert en struktur med hemmelige celler, lagre (dumper) og rekrutterte agenter i hele landet.

Man satset særlig på folk med krigserfaring, høy utdanning, eller strategisk plassering i samfunnet — for eksempel offiserer, ingeniører, piloter, skipsredere og næringslivsfolk.

Formålet var å bygge et nettverk som kunne organisere motstand, sabotasje og etterretning bak fiendens linjer ved en ny okkupasjon.

Samarbeidet med amerikanske og britiske tjenester ble tettere. De bidro med utstyr, våpen, opplæring og penger.

I denne fasen ble det lagt grunnlag for både operasjonelle celler (motstand) og sambandsgrupper (etterretning).

Organisasjonen ble ekstremt hemmelig, selv innenfor Forsvaret. Få visste hvor mange som var med, og nesten ingen hadde oversikt over helheten.

Samtidig skapte dette et demokratisk problem: ingen folkevalgte hadde reell innsikt i Stay Behind-systemet. Det ble et "stat i staten", styrt av en liten krets i E-tjenesten og deres utenlandske kontakter.

🤝 Kapittel 6 – CIA og MI6 på banen

Her beskrives hvordan USA (CIA) og Storbritannia (MI6) aktivt gikk inn i oppbyggingen av Stay Behind-nettverk i hele Vest-Europa — inkludert Norge.

Dette skjedde som ledd i NATOs hemmelige beredskapssystem, der målet var å kunne fortsette kampen bak fiendens linjer ved en sovjetisk invasjon.

CIA og MI6 leverte våpen, samband, penger og opplæring, og de bidro til å standardisere oppbyggingen i flere land.

I Norge ble samarbeidet først uoffisielt, men utviklet seg raskt til fast kontakt og koordinering.

Evang fungerte som bindeledd, men også Alf Martens Meyer hadde kontakt med britiske og amerikanske offiserer.

I kapittelet vises det også hvordan dette samarbeidet skapte avhengighet og lojalitetskonflikter.

Norge mottok hjelp, men det betød også at deler av Stay Behind ble styrt eller påvirket utenfra, særlig av CIA.

Flere norske aktører var bekymret for at utenlandske tjenester fikk for stor innflytelse over norsk sikkerhetspolitikk.

Avslutningsvis peker forfatterne på at CIA og MI6s innblanding gjorde Stay Behind til et internasjonalt apparat med uklare ansvarsforhold, der nasjonal suverenitet ofte ble satt til side for hensynet til den vestlige alliansen.

🌍 Kapittel 7 – Europas hemmelige hær

Dette kapittelet løfter blikket ut fra Norge og viser hvordan Stay Behind ble en internasjonal struktur i Vest-Europa etter krigen.

Bak initiativet sto først og fremst CIA og MI6, som organiserte et nett av hemmelige motstandsgrupper i nesten alle NATO-land – fra Norge i nord til Italia og Hellas i sør.

Disse gruppene hadde ett hovedmål:

Å sikre at kampen mot Sovjetunionen og kommunismen kunne fortsette selv etter en okkupasjon.

I mange land ble dette kjent under fellesnavnet “Gladio” (særlig i Italia), og systemet ble samordnet gjennom NATO og vestlige etterretningsorganer.

Stay Behind-nettverkene delte trening, våpen, samband og doktriner, og utvekslet erfaringer.

Kapittelet peker på at koordineringen ble ledet fra Brussel, der NATO etablerte hemmelige komiteer for “uortodoks krigføring”.

Her deltok representanter fra E-tjenester i medlemslandene, inkludert Norge.

Men samtidig som samarbeidet styrket Vestens beredskap, førte det også til uklar ansvarsfordeling.

I noen land utviklet Stay Behind-grupper seg til ulovlige politiske aktører, og i enkelte tilfeller ble de koblet til voldelige aksjoner.

Forfatterne antyder at Norge i liten grad opplevde slike avsporinger, men at den samme hemmeligholdskulturen fantes her.

Kort sagt viser kapittelet hvordan Norges Stay Behind var en del av et mye større internasjonalt apparat, samordnet av NATO og vestlige etterretningstjenester.

🧩 Kapittel 8 – Hovedkvarter, nett og agent

Her beskrives den interne oppbyggingen av den norske Stay Behind-organisasjonen.

Under E-tjenesten ble det etablert et hovedkvarter med kodebetegnelsen E-14, ledet av Sven Ollestad (kalt “Ola”).

Organisasjonen ble delt inn i ulike nettverk og spesialfunksjoner, blant annet:

• Etterretningsnett – for informasjonsinnhenting bak fiendens linjer
• Sabotasjenett (ROCK) – for ødeleggelse av fiendtlig infrastruktur
• Sambandsgrupper – for hemmelig radiokommunikasjon
• Evakueringsnett (VIP-program) – for å bringe kongehuset og sentrale ledere ut av landet
• Logistikkgrupper – ansvarlige for våpendepoter og materiell

Agentene ble nøye utvalgt og trent i radiobruk, våpen, sprengstoff, samband og overlevelse.

De fleste ble rekruttert blant tidligere motstandsfolk, offiserer og sivile med spesiell kompetanse eller lokal kunnskap.

Kapittelet viser hvordan hovedkvarteret i Oslo koordinerte virksomheten via regionale ledere rundt i landet.

Kommunikasjonen foregikk gjennom hemmelige kanaler og kodesystemer.

Mange deltakere visste aldri hvem de samarbeidet med — et sikkerhetstiltak som samtidig bidro til mystikk og fragmentering.

Forfatterne påpeker at systemet var meget profesjonelt, men også så lukket at selv Forsvarets toppledelse hadde begrenset innsikt.

Dette gjorde Stay Behind både effektivt og problematisk fra et demokratisk ståsted.

💣 Kapittel 9 – Dumpene

Dette kapittelet handler om de såkalte “dumpene” — hemmelige våpen- og utstyrslagre som ble gravd ned over hele Norge.

Disse dumpene inneholdt:

• Automatvåpen (Stengun, MP40, M1)
• Sprengstoff og håndgranater
• Radiosendere
• Uniformer og samband
• Feltutstyr, medisiner og nødproviant

Målet var å ha utstyr klart for motstandsgrupper dersom landet ble okkupert.

Hvert depot skulle kunne forsyne en liten celle eller gruppe i en kortere periode.

Logistikken var enorm: Det ble lagt ut hundrevis av slike lagre i skog, fjell og grotter, ofte på privat grunn eller i uthus og kjellere.

Bare noen få personer visste hvor de befant seg.

Vedlikeholdet var krevende — våpen rustet, emballasje lekket, og noen lagre ble glemt eller ødelagt.

Kapittelet forteller også om flere tilfeldige funn som senere ble gjort av sivile og politi, og hvordan myndighetene i slike tilfeller benektet enhver tilknytning til Forsvaret.

Dette viser hvordan taushetsplikten og hemmeligholdet gikk foran alt annet.

Forfatterne trekker paralleller til Hans Otto Meyer-saken (kapittel 1), som i realiteten var et slikt “dump”-funn i en privat bolig.

🧭 Kort oppsummert

Kap. 7: Stay Behind ble del av et internasjonalt NATO-system, styrt av CIA og MI6.

Kap. 8: Den norske organisasjonen fikk egen struktur (E-14), delt inn i nettverk for sabotasje, etterretning og evakuering.

Kap. 9: Hundrevis av hemmelige våpenlagre ble etablert over hele landet – en logistisk bragd, men også en demokratisk utfordring.

🏰 Kapittel 10 – Agentsenteret Torås fort

Dette kapittelet handler om Torås fort i Vestfold, som fungerte som utdanningssenter og treningsbase for Stay Behind-agenter.

Anlegget, opprinnelig et kystfort fra 2. verdenskrig, ble i etterkrigstiden tatt i bruk av E-tjenesten (E-14) som hemmelig opplæringsbase.

Her fikk rekrutter fra hele landet spesialtrening i etterretning, sabotasje, samband og konspirasjonsteknikk.

Opplæringen ble ofte ledet av offiserer med erfaring fra motstandsbevegelsen og av instruktører fra CIA og MI6, som bidro med vestlig kunnskap og teknologi.

Kursene ble holdt under streng hemmeligholdelse.

Deltakerne ble fraktet dit uten å vite nøyaktig hvor de befant seg, og alt foregikk under dekknavn.

Treningen inkluderte blant annet:

• Sprengstoff og våpenbruk
• Hemmelig samband og koding
• Overlevelse bak fiendens linjer
• Rekognosering og sabotasjeplanlegging

Torås fort ble dermed hjertet i Stay Behind-systemets opplæring, og symbol på hvor profesjonell og militær organisasjonen var blitt.

Kapittelet peker samtidig på at denne typen virksomhet – skjult for både offentligheten og store deler av Forsvaret – viser hvor dypt hemmelig systemet var forankret.

👤 Kapittel 11 – Israel Krupp

Dette kapittelet forteller historien om Israel Krupp, en sentral, men lite kjent aktør i Stay Behind-systemet.

Krupp hadde bakgrunn som motstandsmann under krigen, og ble etterpå trukket inn i Stay Behind som organisator og rekrutterer.

Han skal ha hatt ansvar for nettverk i Oslo-området og deler av Østlandet, og var kjent som en praktisk og lojal operatør.

Krupp var opptatt av beredskap mot kommunistisk infiltrasjon, og mente at Stay Behind var nødvendig for å beskytte demokratiet.

Kapittelet viser hvordan Krupp etter hvert kom i konflikt med systemet — dels på grunn av uoverensstemmelser om strategi, dels fordi hemmeligholdet og kontrollen ovenfra ble for stram.

Han var en av dem som mente at Stay Behind var i ferd med å miste sin norske forankring og bli for avhengig av CIA og MI6.

Gjennom Krupps historie illustrerer forfatterne hvordan mange av deltakerne opplevde et spenn mellom idealisme og lojalitet, og hvordan indre uenighet og mistillit begynte å prege miljøet.

🇬🇧 Kapittel 12 – I konflikt med MI6

Dette kapittelet tar for seg stridigheter mellom den norske Stay Behind-ledelsen og britiske MI6 på 1950-tallet.

Mens samarbeidet i utgangspunktet var tett, oppsto det uoverensstemmelser om kontroll, metoder og informasjonstilgang.

Britene ønsket sterk innflytelse over hvordan det norske nettverket skulle drives, mens Vilhelm Evang og hans folk ønsket å bevare nasjonal styring.

Konflikten bunnet i ulike syn på etterretningsarbeidets etikk og lojalitet.

MI6 ønsket at Stay Behind også skulle brukes til aktiv politisk overvåking, særlig av kommunistiske miljøer.

Evang og flere norske offiserer motsatte seg dette, fordi det stred mot norsk lov og politisk tradisjon.

Et annet stridspunkt var rekruttering og opplæring.

Britene forsøkte å påvirke hvem som skulle delta på kurs og hvilke metoder som skulle brukes. Dette ble oppfattet som innblanding i norske anliggender, og førte til kjøligere forhold.

Kapittelet viser at selv om samarbeidet med MI6 og CIA var avgjørende for oppbyggingen, førte det også til konflikter om suverenitet og kontroll.

Dette ble et gjennomgående tema: Stay Behind var ment å beskytte Norge, men risikerte å undergrave norsk selvstendighet.

🧭 Kort oppsummert

Kap. 10: Torås fort var Stay Behinds hemmelige agentskole, der agenter fikk opplæring i sabotasje, samband og etterretning.

Kap. 11: Israel Krupp var en nøkkelperson og lojal operatør, men ble desillusjonert av systemets hemmelighold og utenlandske styring.

Kap. 12: Norge kom i konflikt med MI6 om kontroll og bruk av Stay Behind — et symbol på spenningen mellom nasjonal uavhengighet og alliert innflytelse.

⚔️ Kapittel 13 – Farlig spill i Sør-England

Dette kapittelet beskriver en dramatisk episode der norske Stay Behind-agenter deltok i trening og øvelser i Sør-England, i samarbeid med britiske spesialstyrker og MI6.

Målet var å utvikle avanserte sabotasje- og etterretningsferdigheter, og å styrke samarbeidet mellom Norge og Storbritannia.

Men underveis oppsto det alvorlige uhell og sikkerhetsbrudd — både tekniske og organisatoriske.

Det ble også avdekket uklarheter i kommando og ansvar, der norske agenter ble utsatt for farlige situasjoner uten at norske myndigheter hadde full oversikt.

Hendelsene illustrerte hvordan utenlandske tjenester (særlig MI6) tidvis tok styringen over norske operasjoner, og hvordan nordmenn ble brukt i eksperimentelle treningsprogrammer.

Flere norske offiserer uttrykte bekymring for at norsk personell ble behandlet som “testpersonell” i britiske forsøk.

Etter spillene i England oppsto en tillitssprekk mellom E-tjenesten og MI6, og kapittelet viser hvordan denne hendelsen ble et vendepunkt i forholdet mellom partene.

Det bidro til at Norge senere søkte tettere samarbeid med CIA og USA, som virket mer villige til å respektere norsk kontroll.

⚡ Kapittel 14 – Opprøret

Kapittelet handler om et indre opprør i Stay Behind-organisasjonen, utløst av misnøye blant nøkkelpersoner på 1960- og 70-tallet.

Mange i organisasjonen følte at den hemmelige ledelsen (E-14) ble stadig mer autoritær, lukket og politisert.

Særlig Sven Ollestad (“Ola”), lederen for Stay Behind, fikk kritikk for mangel på åpenhet og dårlig kommunikasjon.

Flere offiserer og veteraner mente også at forbindelsen til CIA og utenlandske tjenester hadde gått for langt, og at Stay Behind hadde mistet sin opprinnelige hensikt som nasjonal motstandsorganisasjon.

Opprøret ble ikke et åpent mytteri, men en serie interne konflikter og lekkasjer, som svekket tilliten i systemet.

Flere nøkkelpersoner sluttet eller ble skjøvet ut, mens andre valgte taushet av lojalitet og frykt.

Forfatterne beskriver dette som en krise i den hemmelige hærens moral og legitimitet — et varsel om at systemet hadde utviklet seg for langt unna demokratisk og militær kontroll.

“Opprøret” viser hvordan manglende transparens og personavhengig makt kunne føre til alvorlig mistillit internt.

💣 Kapittel 15 – I komplott mot IRA

I dette kapittelet fortelles det om Stay Behinds indirekte kobling til britiske operasjoner mot IRA (Den irske republikanske arme).

På 1970-tallet ble flere europeiske Stay Behind-grupper involvert i etterretningssamarbeid med britene i kampen mot irske terrornettverk.

Norske kontakter i MI6 forsøkte å bruke norske agenter og sambandssystemer som støtte i operasjoner som angivelig skulle overvåke IRA og deres forbindelser i Europa.

Noen norske offiserer stilte seg skeptiske, fordi dette var utenfor Stay Behinds mandat, som var å beskytte Norge i krig — ikke å drive internasjonal antiterror.

Ifølge forfatterne førte dette til etisk og politisk dilemma:

• Burde norske ressurser brukes i britiske konflikter?
• Hvem hadde myndighet til å godkjenne slike oppdrag?
• 
  

Kapittelet antyder at deler av Stay Behind-apparatet ble utnyttet uten norsk godkjenning, og at enkelte norske agenter kan ha deltatt uten å forstå hele sammenhengen.

Dette forsterket inntrykket av at utenlandske tjenester brukte Stay Behind som sitt verktøy, og svekket ytterligere tillit og suverenitet i den norske delen av systemet.

🧭 Kort oppsummert

Kap. 13: Norske agenter deltok i farlige MI6-treninger i England — avslørte uklar kommando og dårlig sikkerhet.

Kap. 14: Interne konflikter førte til opprør i Stay Behind — misnøye med ledelsen, hemmelighold og utenlandsk innflytelse.

Kap. 15: Stay Behind ble trukket inn i britiske operasjoner mot IRA, noe som overskred mandatet og svekket norsk kontroll.

🕶️ Kapittel 16 – De private gruppene

Dette kapittelet beskriver fremveksten av uoffisielle og private Stay Behind-grupper som utviklet seg utenfor statlig kontroll, men som likevel hadde tilknytning til det offisielle systemet.

Flere tidligere motstandsfolk og militære dannet egne “beredskapsgrupper”, inspirert av Stay Behind, men uten direkte forankring i E-tjenesten.

Disse gruppene så seg selv som nasjonale patrioter som måtte være klare dersom staten ikke klarte å forsvare landet.

Etter hvert begynte grensene mellom statlig Stay Behind og private borgervern å viskes ut.

Enkelte grupper mottok utstyr, våpen og opplæring fra E-tjenesten, mens andre opererte på egen hånd, ofte med støtte fra lokale næringslivsfolk eller konservative miljøer.

Forfatterne peker på at dette var farlig og uoversiktlig.

Private grupper kunne handle på eget initiativ, og noen hadde sterkt antikommunistisk og høyreorientert ideologi, noe som skapte risiko for politisk misbruk.

Kapittelet viser at Stay Behind-systemet hadde lekket ut i samfunnet, og at hemmeligholdet og mangelen på sentral kontroll gjorde det vanskelig å skille mellom statlig beredskap og privat milits.

Dette ble et demokratisk problem, ettersom ingen visste hvem som hadde våpen og autoautoritet.

🔗 Kapittel 17 – Kjettingmannen

Kapittelet forteller historien om den mystiske figuren “Kjettingmannen”, et kodenavn for en person som hadde sentral rolle i de hemmelige nettverkene.

Han var kjent for sin ekstreme lojalitet, men også brutale metoder og sterke kontrollbehov.

“Kjettingmannen” blir beskrevet som en nøkkelperson i organisasjonen, med forbindelser både til E-tjenesten, Stay Behind og enkelte private grupper.

Han fungerte som en mellommann som sikret disiplin, transporterte våpen og organiserte kontakter mellom sentralledelsen og lokale celler.

Navnet kom av at han alltid bar en tung jernkjetting som symbol på styrke og lojalitet — et slags internt kjennetegn.

Kapittelet bruker denne personen som et bilde på hemmeligholdets kultur:

Et system bygget på frykt, taushetsplikt og blind lydighet.

Forfatterne viser hvordan slike skikkelser fikk nesten ubegrenset makt, fordi ingen utenfor systemet kunne kontrollere dem.

Kjettingmannens historie ender dramatisk — han bryter sammen psykisk, tynget av hemmeligheter og skyldfølelse.

Dette illustrerer den menneskelige kostnaden av å leve et helt liv i skyggene av statens mørkeste rom.

🪖 Kapittel 18 – Hæren lever videre

Kapittelet undersøker hvordan Stay Behind-hæren fortsatte å eksistere lenge etter at mange trodde den var oppløst.

Selv etter at skandaler og avsløringer på 1970- og 80-tallet hadde rystet systemet, ble strukturen delvis videreført i ny form.

Etter hvert som den kalde krigen endret karakter, ble navnet “Stay Behind” faset ut, men virksomheten fortsatte under nye betegnelser – blant annet som “Avdelingen for okkupasjonsberedskap” i Forsvarets etterretningstjeneste.

Den offisielle forklaringen var at Norge fortsatt trengte beredskap for okkupasjonssituasjoner, og at det måtte finnes et nettverk som kunne samle etterretning og organisere motstand.

Men forfatterne stiller spørsmålet:

Hvor mye av den gamle kulturen, hemmeligholdet og ukontrollerte makten lever videre i de nye strukturene?

De peker på at flere tidligere nøkkelpersoner fra Stay Behind fikk stillinger i den nye organisasjonen, og at mange av de gamle dumpene og sambandssystemene ble videreført.

Konklusjonen er at Stay Behind aldri helt forsvant — den ble bare transformert og tilpasset nye tider.

Dermed lever også problemstillingene videre: manglende innsyn, demokratisk kontroll og balansen mellom beredskap og åpenhet.

🧭 Kort oppsummert

Kap. 16: Private og uoffisielle grupper oppstod ved siden av den statlige Stay Behind — skapte uklar grense mellom lovlig beredskap og privat milits.

Kap. 17: “Kjettingmannen” symboliserer hemmeligholdets psykologi – lojalitet, frykt og kontroll, med store personlige kostnader.

Kap. 18: Selv etter avsløringer ble Stay Behind videreført i ny form, og spørsmål om demokratisk kontroll og åpenhet står fortsatt ubesvart.

---

🇮🇹 Kapittel 19 – Gladio — en italiensk tragedie

Dette kapittelet retter blikket mot Italia og beskriver den mest dramatiske og beryktede Stay Behind-organisasjonen i Europa – kjent som Gladio.

I Italia ble Stay Behind-systemet sterkt påvirket av CIA og NATOs hemmelige komiteer.
Hensikten var den samme som i Norge: å ha et nettverk klart til å kjempe bak fiendens linjer ved en sovjetisk invasjon.

Men i Italia utartet systemet – og utviklet seg til en politisk aktør som blandet seg inn i innenrikspolitikk og voldelige aksjoner.

Gladio ble etter hvert koblet til en rekke terrorhandlinger, bombeangrep og attentater i 1970- og 80-årene, der hensikten var å skape frykt og destabilisere venstresiden.

Dette var del av det som i ettertid er blitt kjent som “strategien for spenning”, der ekstreme hendelser skulle få befolkningen til å støtte mer autoritære løsninger.

Da Gladio ble avslørt på 1990-tallet, rystet det hele Italia.

Parlamentet krevde granskning, og etterforskningen avdekket et nettverk med forbindelser til CIA, NATO og italienske etterretningsoffiserer.

Forfatterne trekker paralleller til Norge:
Selv om den norske Stay Behind-hæren aldri ble involvert i voldelige aksjoner, viser Gladio-skandalen hvor galt et hemmelig nettverk uten demokratisk kontroll kan gå.

Den italienske tragedien blir et varsel og speil: hemmelige hærer som opererer i mørket, kan til slutt bli redskaper for maktmisbruk.

---

🏛️ Kapittel 20 – Bak demokratiets rygg

Dette avsluttende kapittelet fungerer som en samfunnskritisk oppsummering.
Forfatterne spør:

Hva skjer når en stat tillater at hemmelige organisasjoner opererer uten innsyn, ansvar og demokratisk kontroll?

De slår fast at Stay Behind-systemet ble bygget opp bak demokratiets rygg, av en liten gruppe personer med nærmest ubegrenset myndighet.
Selv Stortinget og de fleste regjeringsmedlemmer visste lite eller ingenting om virksomheten.

Forfatterne argumenterer for at dette representerer et alvorlig brudd på grunnleggende demokratiske prinsipper.
Et forsvar for demokratiet kan ikke bygge på metoder som selv underminerer demokratiet.

De understreker at hemmelighold kan være nødvendig i sikkerhetspolitikken, men at ingen institusjon må stå over samfunnet den skal tjene.
Når hemmelighet blir et mål i seg selv, utvikles en selvjustis og elitisme som stenger offentligheten ute og gir makt til en snever krets.

Kapittelet konkluderer med at tiden er overmoden for åpenhet og oppgjør.
De mener at Stay Behind-systemet må evalueres offentlig, og at Norge må sikre at alle beredskapsorganer står under demokratisk kontroll.

Til slutt stiller de et retorisk spørsmål:

Kan man beskytte et demokrati med udemokratiske midler — og samtidig bevare sjelen til demokratiet selv?

---

🧭 Kort oppsummert

• Kap. 19: Den italienske Stay Behind-organisasjonen Gladio ble avslørt som involvert i terror og politikk — et skrekkeksempel på hva som skjer uten kontroll.
• Kap. 20: I Norge ble Stay Behind bygd bak demokratiets rygg, og boka avsluttes med et sterkt krav om åpenhet, ansvar og kritisk oppgjør med denne delen av historien.

---

👏 Her er en oppsummering av vedleggene i Norges hemmelige hær av Ronald Bye og Finn Sjue:

📎 Vedlegg – Dokumentasjon, brev og kilder

Vedleggene i boka fungerer som et bevis- og kildegrunnlag for fortellingen.

De viser hvordan forfatterne har bygget sin framstilling på primærkilder, intervjuer og autentiske dokumenter fra etterretning, forsvar og enkeltpersoner.

Formålet er å gi troværdighet og transparens til en historie som ellers ville vært vanskelig å dokumentere på grunn av hemmelighold.

Her er hovedinnholdet i vedleggene:

🗂️ 1. Brev og rapporter fra Stay Behind-miljøet

Flere dokumenter stammer fra personer som selv var involvert i organisasjonen, blant annet Alf Martens Meyer, Israel Krupp, og andre tidligere operatører.

De beskriver hvordan systemet ble bygget, og hvordan de opplevde styring, opplæring og kontakt med utenlandske tjenester (særlig CIA og MI6).

Noen av brevene viser tydelig frustrasjon over manglende oppfølging og urettferdig behandling — mange følte seg sviktet eller glemt etter lang tjeneste.

Disse vitnesbyrdene gir et personlig og menneskelig perspektiv på den hemmelige hæren.

🧾 2. Utdrag fra etterretningsrapporter og interne notater

Forfatterne har fått tilgang til flere hemmeligstemplede eller delvis frigitte dokumenter, blant annet:

• Interne notater fra E-tjenesten (Etterretningstjenesten)
• Rapportutdrag om Stay Behind-strukturen (E-14)
• Referater fra møter med britiske og amerikanske representanter

Dokumentene bekrefter omfanget av samarbeidet med CIA og MI6, og viser hvordan utenlandsk innflytelse gradvis ble en del av det norske systemet.

De gir også innsyn i operativ planlegging, for eksempel bruk av “dumpene”, radiolinjer, og evakueringsruter for kongehuset.

🧠 3. Intervjuer og muntlige kilder

Et viktig vedlegg består av intervjuer forfatterne har gjort med tidligere offiserer, agenter og politikere.

Mange ønsket å være anonyme, men fortalte åpent om sine oppgaver og lojalitetskonflikter.

Utsagnene viser et komplekst bilde:

Noen var stolte av arbeidet og så det som nasjonalt nødvendig, mens andre uttrykte skam, tvil og sinne over hvordan systemet utviklet seg.

Disse vitnesbyrdene gir boka en dokumentarisk troverdighet og viser hvordan taushetskulturen gradvis ble brutt.

📜 4. Referanser til NATO og Gladio-dokumenter

Forfatterne inkluderer også utdrag fra offentlige europeiske dokumenter om Gladio-nettverkene, særlig fra Italia og Belgia.

Disse brukes til å sette den norske Stay Behind-hæren i sammenheng med det internasjonale nettverket.

De viser hvordan NATO opprettet egne komiteer for “uortodoks krigføring” og hvordan flere medlemsland hadde lignende hemmelige hærer.

Dette gir bakgrunn for forfatternes påstand om at Norges hemmelige hær ikke var unik, men del av et system koordinert fra Brussel og Washington.

📚 5. Kildeliste og kommentarer

Til slutt inneholder vedleggene en detaljert kildeliste med bøker, rapporter, intervjuer og artikler brukt i arbeidet.

Forfatterne forklarer hvilke begrensninger de har møtt — mange arkiver er fortsatt utilgjengelige, og flere kilder turte ikke stå fram med navn.

De understreker at boka bygger på kombinasjon av skriftlige og muntlige kilder, og at de har valgt å beskytte identiteten til flere av informantene av hensyn til sikkerhet og lojalitet.

🧭 Kort oppsummert

Vedleggene fungerer som grunnmuren i boka og gir et unikt innblikk i hvordan forfatterne har dokumentert den hemmelige Stay Behind-hæren:

Brev og rapporter fra tidligere agenter viser innsiden av systemet.

Etterretningsdokumenter bekrefter samarbeid med CIA, MI6 og NATO.

Intervjuer gir et menneskelig perspektiv på lojalitet og frykt.

Gladio-dokumenter setter Norge inn i en større europeisk sammenheng.

Kildelisten viser grundig arbeid, men også de mange hemmeligheter som fortsatt ikke er avslørt.

👏 Her får du en kort og helhetlig oppsummering av hele boka Norges hemmelige hær av Ronald Bye og Finn Sjue — :

---

🕵️ Norges hemmelige hær — Kortfattet totaloppsummering

🧭 Tema og hensikt

Boka avslører og undersøker historien om Stay Behind, en hemmelig norsk motstandsorganisasjon opprettet etter andre verdenskrig.
Formålet var å kunne fortsette kampen bak fiendens linjer hvis Norge igjen ble okkupert – særlig ved en sovjetisk invasjon under den kalde krigen.

Forfatterne — Ronald Bye (tidligere Ap-politiker og forsvarsminister) og Finn Sjue (journalist og forsker) — har ulik politisk bakgrunn, men samarbeider for å belyse et mørkt og skjult kapittel i norsk historie.

De stiller spørsmålet:

Kan et demokrati opprettholde hemmelige hærer uten å miste demokratisk kontroll?

---

⚙️ Oppbygging og hovedinnhold

🧱 Forord

Boka starter med forfatternes forklaring: De ønsker åpenhet og oppgjør med et system som i mange år opererte i skjul for Stortinget og folket.

---

⚡ Kapittel 1–3 – Avsløringen og etableringen

• Kap. 1: Skandalen starter i 1978 da politiet finner et hemmelig våpenlager hos skipsreder Hans Otto Meyer i Oslo. Myndighetene forsøker å skjule at det tilhørte Stay Behind.
• Kap. 2: Etter krigen dannet borgerlige miljøer private antikommunistiske borgervern som registrerte kommunister og planla væpnet motstand.
• Kap. 3: Jens Chr. Hauge og Vilhelm Evang tar over og gjør Stay Behind til en statlig organisasjon under E-tjenesten — i samarbeid med CIA og MI6.

---

🧊 Kapittel 4–6 – Den kalde krigen og internasjonal støtte

• Kap. 4: Stay Behind vokser fram i et klima av frykt for Sovjetunionen og kommunistisk maktovertakelse.
• Kap. 5: Nettverket bygges opp med hemmelige celler og agenter, og får støtte fra vestlige allierte.
• Kap. 6: CIA og MI6 leverer utstyr, penger og opplæring, men samarbeidet gjør Norge avhengig og sårbart for utenlandsk innflytelse.

---

🌍 Kapittel 7–9 – Nettverket, strukturen og våpenlagrene

• Kap. 7: Stay Behind er del av et europeisk NATO-system av hemmelige hærer (kalt Gladio i Italia).
• Kap. 8: Den norske organisasjonen ledes fra E-14, med celler for sabotasje, etterretning og evakuering av kongehuset.
• Kap. 9: Hundrevis av hemmelige våpenlagre (“dumper”) graves ned over hele landet – et logistisk mirakel, men en demokratisk utfordring.

---

🏰 Kapittel 10–12 – Opplæring, nøkkelpersoner og konflikter

• Kap. 10: På Torås fort trenes agenter i sabotasje, samband og overlevelse, ofte med utenlandske instruktører.
• Kap. 11: Historien om Israel Krupp viser lojalitet, idealisme – og skuffelse over et system som ble for lukket og politisert.
• Kap. 12: Konflikt med MI6 oppstår da britene vil styre norsk virksomhet – Evang forsvarer norsk suverenitet, men tilliten svekkes.

---

⚔️ Kapittel 13–15 – Uhell, opprør og internasjonale avsporinger

• Kap. 13: Norske agenter deltar i farlige øvelser i Sør-England – avslører uklar kommando og britisk overstyring.
• Kap. 14: Et indre opprør vokser fram i 1960–70-årene – mange reagerer på hemmelighold og CIA-avhengighet.
• Kap. 15: Deler av nettverket trekkes inn i britiske operasjoner mot IRA, noe som overskrider norsk mandat.

---

🕶️ Kapittel 16–18 – Splittelser og videreføring

• Kap. 16: Private Stay Behind-grupper oppstår – noen med ekstrem ideologi og ukontrollert tilgang til våpen.
• Kap. 17: “Kjettingmannen” symboliserer lojalitet, makt og psykisk press i et miljø preget av taushet og frykt.
• Kap. 18: Selv etter skandalene fortsetter Stay Behind under nye navn – systemet lever videre i E-tjenesten, men fortsatt uten offentlig innsyn.

---

🇮🇹 Kapittel 19–20 – Gladio og demokratiets bakside

• Kap. 19: I Italia blir Stay Behind-nettverket Gladio koblet til terror og politisk manipulasjon — et skrekkeksempel på hva som skjer uten kontroll.
• Kap. 20: Forfatterne konkluderer: Den norske Stay Behind ble bygget bak demokratiets rygg.
  De krever full åpenhet og evaluering, og advarer mot hemmelige maktstrukturer som kan undergrave demokratiet de skulle beskytte.

---

📎 Vedlegg

Vedleggene inneholder brev, intervjuer og dokumenter fra Stay Behind-deltakere, E-tjenesten, CIA/MI6-kilder, samt offentlige Gladio-rapporter fra Europa.
De gir boka dokumentarisk tyngde og viser hvor vanskelig det er å få innsyn i statlige hemmeligheter.

---

⚖️ Hovedbudskap og tolkning

• Stay Behind ble opprettet for å beskytte Norge, men ble et maktapparat uten demokratisk kontroll.
• Frykt for kommunismen legitimerte hemmelige operasjoner — men også lovbrudd og løgner.
• Boka avslører hvordan hemmeligholdets logikk skapte et system som levde sitt eget liv.
• Forfatterne argumenterer for at ingen organisasjon i et demokrati kan stå helt utenfor politisk og rettslig ansvar.

---

🧠 Kort oppsummert

Norges hemmelige hær er en avsløring av et kapittel i norsk historie der frykt, lojalitet og hemmelighold gikk foran åpenhet og kontroll.
Stay Behind ble skapt for å forsvare demokratiet — men endte med å utfordre det.

---